"Jeg vil ikke leve"
Det fortalte mann min meg i går.
Hva gjør jeg da?
Prøver å spørre,
prøver å forstå...
Men det er ikke mulig å forstå.
Jeg har prøvd å forstå om dette er noe han virkelig MENER...
Jeg ser og forstår han er deprimert.
Men hva kan jeg gjøre?
Jeg har ikke tro på at han vil ta livet sitt.
Det kreves stort mot å avslutte livet, det har han ikke.
Håper og tror jeg...
Livet har butta mye i mot for oss i lang tid nå.
Mye sykdom, problemer og vansker.
Mann min klarer ikke å takle så mye slikt...
Han går lett ned om det er ting som butter i mot han.
Og så er han ovenpå noen timer eller dagen deretter.
Eller det kan i hvert fall virke slik...
Jeg føler tiden er inne for at han er litt ærlig ovenfor legen,
sier litt mer om hvordan han har der...
Jeg tør ikke å ha det ansvaret alene!
Jeg kan ikke risikere at han en dag kommer seg "over terskelen"
og finner mot!
Jeg vil ikke miste han!
Vi har klart oss sammen i mange, mange år!
Vi har klart utrolig mye vondt og trist sammen.
Men også mye glede og gode minner har vi.
Han "får ikke lov" til å sitte/ligge her lenger,
nedfor og deprimert!
Nå må det skje noe og det må skje noe positivt!
Merker jeg har lett for "å gå ned" sammen med han.
Jeg har blitt obs på den delen i sommer.
Da er det "enklere" og jobbe mot dette.
Det har gått brukbart og jeg er ikke der nede nå!
Trist og lei meg, det kan jeg bli og det blir jeg!
Det er vondt og tøft når han jeg elsker sier "jeg vil ikke leve"!
Jeg skal støtte og oppmuntre,
jeg vil gjøre det jeg klarer og en god del til.
Dette skal gå bra!
Vi har vært ute på stormfulle dager tidligere!
Og vi klarer det denne gang også!
MÅ DET!
