"Jeg vil ikke leve"
Det fortalte mann min meg i går.
Hva gjør jeg da?
Prøver å spørre,
prøver å forstå...
Men det er ikke mulig å forstå.
Jeg har prøvd å forstå om dette er noe han virkelig MENER...
Jeg ser og forstår han er deprimert.
Men hva kan jeg gjøre?
Jeg har ikke tro på at han vil ta livet sitt.
Det kreves stort mot å avslutte livet, det har han ikke.
Håper og tror jeg...
Livet har butta mye i mot for oss i lang tid nå.
Mye sykdom, problemer og vansker.
Mann min klarer ikke å takle så mye slikt...
Han går lett ned om det er ting som butter i mot han.
Og så er han ovenpå noen timer eller dagen deretter.
Eller det kan i hvert fall virke slik...
Jeg føler tiden er inne for at han er litt ærlig ovenfor legen,
sier litt mer om hvordan han har der...
Jeg tør ikke å ha det ansvaret alene!
Jeg kan ikke risikere at han en dag kommer seg "over terskelen"
og finner mot!
Jeg vil ikke miste han!
Vi har klart oss sammen i mange, mange år!
Vi har klart utrolig mye vondt og trist sammen.
Men også mye glede og gode minner har vi.
Han "får ikke lov" til å sitte/ligge her lenger,
nedfor og deprimert!
Nå må det skje noe og det må skje noe positivt!
Merker jeg har lett for "å gå ned" sammen med han.
Jeg har blitt obs på den delen i sommer.
Da er det "enklere" og jobbe mot dette.
Det har gått brukbart og jeg er ikke der nede nå!
Trist og lei meg, det kan jeg bli og det blir jeg!
Det er vondt og tøft når han jeg elsker sier "jeg vil ikke leve"!
Jeg skal støtte og oppmuntre,
jeg vil gjøre det jeg klarer og en god del til.
Dette skal gå bra!
Vi har vært ute på stormfulle dager tidligere!
Og vi klarer det denne gang også!
MÅ DET!
Livet!
Hva er det?
Vi puster og hjertet slår...
Enn så lenge...
Livet er noen ganger så kort,
altfor kort!
Kan det bli langt nok?
Jeg har ingen svar,
men jeg har mange spørsmål!
Spørsmål uten svar, som det kanskje ikke finnes svar på.
Jeg vet livet er skjørt.
Hvert et minutt, hver dag,
hvert et øyeblikk må taes godt vare på.
Kanskje skulle jeg har gjort mange ting anderledes.
Det er for sent!
Det nytter ikke å tenke tilbake på dagen i går eller året i fjor.
Grip dagen nå!
Jeg vet ikke hva dagen i morgen bringer.
Jeg kan prøve å fylle den slik jeg ønsker.
Noen garanti for dagen i morgen finnes ikke.
Dagen i morgen blir aldri den samme som dagen i dag.
Jeg vil for alltid forbli uten min bror.
Det er rart, det er merkelig...
Ennå et menneske som stod meg nær, borte for alltid.
Storebror valgte bort livet.
Han valgte døden.
Han valgte å gi opp!
Jeg kan tildels forstå han i all hans sykdom.
Men jeg kan ikke godta og jeg kan ikke være enig!
Det er ikke nødvendig for meg å være noe som helst.
Dette var storebror sitt valg.
Det var rart og uvirkelig å sitte ved sykesenga hans.
Jeg klarte ikke å godta, ville ikke godta.
Men han hadde gitt opp, han ville ikke mer.
Savne vil jeg og savne skal jeg!
Siste gang jeg snakket med storebror,
jeg fikk sagt alt som jeg følte for.
Jeg vet ikke hvor mye han hørte, om han hørte...
Hans siste ord til meg var: "Glad i deg"
Det var gode ord å høre,
det er gode ord å ta med meg videre.
Jeg hvisket til han: "vi sees snart igjen"...
Ikke vet jeg dagen, ikke vet jeg fremtiden.
Men jeg vet livet er skjørt.
En dag her, neste dag vet jeg ikke.
Det nærmer seg!!!
August altså!
Tid for kontroll av hjernesvulsten.
Er spent på om den har endret seg.
Jeg har mer trykkubehag, mer vondt.
Jeg er ikke helt rolig for denne kontrollen.
Det er ikke bare positivt med Gammakniven.
En av de negative tingene,
er denne ventetiden.
Det å vente i måneder for å få vite om gammakniven har vært til hjelp!
Jeg skulle gjerne hatt et raskere svar.
Men slik er det ikke, jeg må bare bruke tålmodigheten...
Tiden går fort når jeg ser tilbake.
Men det har vært en litt rar tid i år.
Jeg har aldri brukt så mye tid i ro på sofaen.
Men det er heldigvis bedre nå, jeg blir ikke fullt så fort sliten.
Glad for det.
Ute regner det, det er en ganske våt og ikke særlig varm sommer.
Jeg vil gjerne ha litt mer sol og fint vær.
Alt blir så mye lettere og kjekkere når sola skinner.
Men varmen trenger jeg ikke så mye av denne sommeren.
Jeg har merket at jeg tåler varm,en veldig dårlig nå.
Får trykksmerter og vondt i hodet fort da.
Ser ikke ut som jeg trenger å være redd for varmen eller sommeren :(
Livet er ofte som en "berg og dalbane" og jeg liker ikke å kjøre den!
Men det er ikke så mange valg her i livet!
Det er å ta det eller "stikk"!
Derfor blir jeg med på berg og dalbane turen, selv om jeg slett ikke liker den!
Ta det eller la være!
Det er slik det blir med livet.
Tar jeg ikke, da lever jeg ikke.
Men på en berg og dalbane går turene både opp og ned.
Jeg holder fast ved turene opp, så godt jeg klarer :)
Det er oppturene som er høydepunktene!
Det er på høyden det er flottest skue!
Det er da det er mest å se, mest å glede seg over!
Ned i dalene er det ikke så mye å glede seg over, kan lett bli litt trist der.
Dalene i livet, kan være både tunge, slitsomme, triste og vonde...
Det er da det er viktig å huske på oppturene som vil komme!
Og det er da det slett ikke er så eltt å huske på de oppturene!
Eller å tro de vil komme!
Det er dette som er å leve!
Vanskelige livet!
Livet som smerter og gjør så vondt, på mange måter!
Men også livet som gir gleder og latter :)
Det er å leve den delen og :)
Noen ganger kommer både latter og gråt, først det ene så det andre.
Gråten som går over i latter, er den beste :)
Glede, latter og humor er som den beste medisin for meg :)
Nei, den får ikke hjernesvulsten til å forsvinne!
Men det gjør at jeg klarer å takle dette på en bedre måte!
Joda, jeg går forsatt ned i kjelleren inni mellom.
Men det hadde vært merkelig om det ikke hadde skjedd.
Jeg kommer meg opp igjen raskest mulig, blir ikke der :)
Joda, det går opp og ned her i livet :)
Det sier meg en ting: JEG LEVER !!!
Det er stort, jeg har flere ganger ikke tenkt på annet enn å dø!
Men jeg lever og det vil jeg forsette med!
En ny dag med SOL og varme :)
Det har blitt noen grader færre ute, enn det var før helga.
Jeg er ikke lei meg for det!
25-25 grader i skyggen,
ble altfor mye for meg.
Det føltes som hodet skulle sprenges,
som om hjernesvulsten krevde ektsra stor plass da!
Det er slik det kjennes ut, når det blir veldig varmt ute.
Ikke bare når det er varmt, - også ved værforandringer,
temperaturskifte, bl.a.
Eller om jeg gjør bevegelser som ikke er gode, - som å stå foroverbøyd noe som er lett når jeg er ute i hagen og pusler eller det er bare lett for i det vanlige... Brå bevegelser er heller ikke bra.
Ligge å sove, er et annet "problemområde"... ++++++
Det er herlig når sola skinner, humøret må bare bli påvirket av det og
hopper opp noen ekstra hakk!
Men det er ikke kun glede da, i går ble det så vondt,
ble så mye trykk i hodet.
Jeg ble bare mer og mer sliten utover dagen.
Det er ikke så ofte jeg gråter,
blir bare ekstra trykksmerter i hodet av det og.
Men i går brast det litt for meg, så tårene trillet.
Da var det godt med min kjære her, det å kunne dele min smerte med han...
Han kan ikke kjenne de smerter og alle vondter jeg har,
men han kan se min smerte og jeg vet han føler så med meg...
Jeg skulle ønske han hadde vært mindre redd og engstelig for meg.
Det er ikke noe all right,
når han er redd for meg og er engstelig for å reise på ferietur sammen.
Nå har ferien begynt å komme på plass.
Har bestil et feriehus, venter på bekreftelse på et annet.
Når den kommer, er det hotell som skal bestilles.
Litt familiebesøk skal det også bli tid til...
Blir flere uker ute på ferietur i år, men i fjor klarte jeg/vi ikke å reise noen sted.
Og neste sommer vet vi ingenting om...
Hvem vet vel det?
Jeg vil gripe dagen i dag, leve i dag :)
Vi skal på ferietur, akkurat slik vi har lyst til og ønske om :)
Dette er i hvert fall utgangspunktet og målet vårt!
Om jeg er hjemme eller på ferietur, jeg ser ikke den veldig store forskjellen.
Mer sliten må jeg regne med... +++...
Jeg vil ta det som det kommer, la hver dag bli så god som mulig!
Denne dagen skal også bli best mulig!
Jeg skal ut i hagen for å pusle litt i dag.
Nyte solen!
Jeg har kjøpt meg en herlig stråhatt!
Den skal få et fint sommerlig bånd, da blir den perfekt :)
Joda, dette blir bra!
Og så må jeg bare godta, når tårene renner...
Men smile er ennå bedre, så nå vil jeg møte dagen med et smil :)
God morgen dagen:)
Det er kjekt med sommer og varme,
men ikke denne sommeren!
Tror jeg...
Joda, det er koselig når sola skinner og
jakka kan få pause.
Men jeg skulle ønske smerter og trykket i hodet også ville ta en pause!
Så enkelt er det ikke.
Det har i hvertfall ikke skjedd ennå.
Kjenner meg så sliten, så sliten nå.
Hadde vært godt å sovet et par timer,
men det er ikke fornuftig.
Blir bare ennå vanskeligere neste natt.
Det er meldt mindre varmt i dagene som kommer.
Tror det kan bli bra for meg!
Vil tenke egoistisk akkurat nå!
Dagene bare forsvinner for meg,
uten at jeg klarer det jeg vil!
Eller det jeg burde ha gjort.
Formen er ikke på topp.
Kjenner meg sliten fra morgen til kveld.
Blir ikke uthvilt...
Nå har jeg hostet i over fire måneder.
Jeg håper på bedring,
men det har bare blitt verre.
Legen har bestil røngen av lunger m.m.
Jeg får litt katastrofetanker,
hva er det nå!
Kjenner jeg blir urolig og litt redd.
Redd det skal være flere steder med svulst/kreft.
Kjenner meg som den pysa nå.
Men jeg tror det er ganske naturlig å være litt urolig og engstelig.
Har timer til røngten om 2 + uker.
Hadde tenkt meg /oss på en ferietur.
Vet ikke om det frister med ferietur, om jeg skal på røngten først.
For to år siden var jeg til MR av hodet/hjernen,
et par dager før vi reiste på tur.
Da kom det telefon fra legen en morgen 2-3 dager etter,
med beskjed om tumor i hjernen...
Redd det skal bli en ny tøff telefon når vi er mange mil herfra...
Det blir neppe det, men redsel for det er her...
Og den vil nok bli her...
Enten blir det å utsette røngten, utsette turen eller
klare å takle røngten i forkant av tur...
Nå vet jeg ikke, lar det ligge noen dager...
Skal ikke ta noen forhastet beslutning,
for se litt hvordan jeg blir de nærmeste dager.
Skal nok finne et svar, som er best mulig...
Det er neppe fornuftig å vente med røngten,
men skal fornuften eller redselen for spøkelser få bestemme?
Jeg vet ikke her og nå!
Gråvær og regnbyger!
Det kjentes godt å våkne til lyden av regn.
Var som hele jeg gikk inn i en rolig fase...
Det var nesten så jeg kjente roen senke seg :)
Min etterpå-klokskap,
sier det har vært litt for travle dager!
Da er ikke fornuften den jeg vil høre mest på.
Jeg trives med å gjøre ting,
med å arbeide!
Stortrives med hagearbeid :)
Vedlikehold og maling av hus må også gjøres.
Mest mulig skal skje når sola skinner!
Blir veldig travle dager de dagene.
Vi vet aldri hvordan været blir i morgen!
Jeg har jo kjent de siste dagene, økene smerter og trykk/press i hodet.
Mer svimmel og balansen er ikke god.
Det er på tide å roe ned og det skal jeg nå, tror jeg :)
Mye hvile og søvn har jeg fått beskjed om.
Det er ikke enkelt når det er sommer og sola skinner.
Vanskelig nok når det regner.
Jeg er rastløs og klarer ikke å sitte i ro uten å gjøre noe...
I dag skal jeg faktisk ta det rolig, nesten...
Og nå er det helg, da skal jeg også ta det ganske med ro...
Jeg håper det blir bedre da, blir mindre smerter og trykk i hodet.
Jeg er spent på neste kontroll, jeg vil være optimist!
Jeg håper mest av alt på, at svulsten ikke har blitt større.
Selv om det hadde forklart hvorfor jeg har mer vondt og press nå.
Og hvorfor det lettere blir trykksmerter i varmen blandt annet.
Nå skal jeg nyte helga som kommer!
Men først skal det bli gjort litt her :)
Jeg tror på dagen i dag og dagen i morgen!
Men aller mest på dagen i dag!
Og jeg ønsker meg dagen i morgen,-
og mange dager fremover!
Jeg vil tro på en god fremtid,
jeg vil så gjerne tro jeg blir frisk!
Jeg tror, ønsker og håper,-
men jeg er redd!
Solen skinner og det er sommer!
Det er lettere å se alt positivt når sola skinner!
Latteren sitter løst og humøret er på topp,
i hvert fall på dagtid!
Det er ikke like enkelt om nettene.
Det er godt å kunne være ute, høre fuglene som synger.
Godt å være ute når sola skinner!
Jeg klarer ikke å være mye dirkete i solen,
da øker hodesmerter og trykket i hodet. Men godt å være ute lell :)
Jeg pusler med litt maling på huset om dagene :)
Det blir ikke så mye gjort, jeg har ikke samme tempo som tidligere.
Men blås!
Jeg er ute og jeg koser meg!
Jeg nyter dagen i dag!
Gleder meg over fuglene som synger!
Nyter synet av blomstene :)
Det er så mange ting å glede meg over!
August er ikke langt unna,
med ny kontroll av hjernesvulsten.
Det er spennende!
Jeg håper og ønsker meg et positivt resultat på kontrollen.
En beskjed om at gammastrålene fra gammakniven gjør den jobben vi håper på!
Men først skal jeg ha sommer en stund til.
Og denne sommeren skal jeg nyte best mulig!
Nyte dagene, nyte livet :)
Regnbuen var fin på himmelen i går ettermiddag.
Når den viser seg, blir jeg helt betatt!
Tenk for en skjønnhet!
Det er mange gleder som er helt gratis,
de blir bare gitt oss!
Da gjelder det å se de små og store gleder, som vi blir gitt!
Jeg har en tung periode nå, leter og ser ekstra godt etter alle små og større gleder.
Sist uke fikk jeg en nydelig bukett med forskjellige skjønne strå,
lukket av min kjære som er glad i meg :)
Snakk om kjærlighetserklæring :)
Jeg ble så glad for den buketten og strå i forskjellige farger og form er nydelig.
Desverre ble det ikke tatt bilde av dem, det var dumt. ble borte for meg.
Nå har vi bestemt oss for å reise på ferietur i sommer en gang.
Vi kan ikke la livet stå på vent, innen det skjer noe positivt med svulsten.
Jeg vil ikke la være å gjøre det som er positivt og kjekt!
I fjor sommer ble vi hjemme!
Jeg orket og klarte ikke å reise noen steder.
Det var sikkert mye redsel for svulsten, med hva skjer nå....
Og min kjære var redd for meg, redd for å reise til andre steder.
Tenk om det skjedde noe mer med meg...
Nå er alt på samme sted i år, men det går dag for dag hjemme!
Trenger ikke å gjøre noe annet på ferie, ta hver dag som den kommer!
Og få litt nye impulser og forandring i hverdagen, tror det blir positivt!
Før den tid skal jeg til legen et par ganger og håper å unngå ny MR.
Jeg har ikke lyst til ny MR ennå, vil helst vente til den oppsatte kontroll i august.
Trolig har svulsten blitt større,
kjenner økende smerter og press i hodet.
Spesielt over og bak det ene øye. Det er ikke noe godt tegn.
Men det kan neppe gjøres noe med det nå allikevel.
Nei, nå vil jeg ha sommer og ferietur!
Jeg vil nyte begge deler :)
Jeg leter og jeg finner,
de små og større gleder:)
Det er viktig å se de små og større ting som gleder!
Jeg har det tungt om dagene,
men kan ikke la det ta overhånd her...
Jeg er redd svulsten vokser mer.
Merker større trykk og smerter i hodet.
Det har også blitt større smerter over og bak det ene øyet spesielt.
Jeg liker det ikke.
Merker svimmelheten har økt på og det er mer problemer med balansen.
I tillegg kom rytmeforstyrrelsene i hjertet tilbake sist uke.
Trodde og håpet det var slutt på de, det var lenge siden sist.
Men jeg vet jo fra opplysningene jeg har fått, det kan gå lange perioder ute noe.
Det bvle rett og slett litt nedtur når det kom tilbake nå.
Hadde håpet på en god porsjon flaks der.
Det er å ta dagene som de kommer!
Gjøre dagene best mulig!
Fylle hver og en dag så det gir meg mest mulig,
både av glede, energi og pågangsmot!
Som før, arbeid er god terapi og medisin.
Og det gir mye glede, spesielt når jeg kan gjøre ting ute i hagen!
St.Hansaften i kveld, da er vi etter sigende kom midtveis...
Tar dagen og kvelden med ro som min kjære og jeg pleier.
Det er greit det, har ikke så mange alternativ.
Været er ikke det aller beste.
Og jeg kjenner meg sliten og trett,
det er ikke så mange timr siden dagen startet.
Merker jeg blir fortere sliten og mer trett om dagen. Ikke bra!
Ha en flott St. Hans feiring til oss alle :)
I dag er det nye muligheter!
En ny dag som nesten er ubrukt,
kan jeg benytte på en best mulig måte :)
Jeg har bestemt meg for å få noe fornuftig ut av denne dagen!
Skal rydde skap med klær.
Rydde er som terapi!
Det gir meg ro, det høres kanskje rart ut.
Men orden rundt meg, gir mer ro og orden i meg :)
Å rydde, det gir ikke rom for å gruble! Tenke!
Og det er en meget bra ting!
Det samme med å luke og rydde i hagen,
det er som den beste medisin for meg.
Helt til jeg blir for ivrig ...
Blir mer smerter og vansker på grunn av svulsten da.
Den gyldne middelvei er snakk om, den er ikke alltid så lett å finne.
Jeg syntes det er utrolig godt å kunne klare ting,
klare å gjøre ting og se resultatene etterpå.
Sover dårlig om nettene, ekstra dårlig nå.
Jeg ønsker meg litt mer søvn om nettene, de få timene jeg har er for lite.
Fordelen er å våkne tidlig og få mer ut av morgen.
Glad i de tidlige morgene :)
Og jeg syntes det blir litt mindre hodesmerter og litt mindre kvalme,
med å stå opp tidlig.
Aller helst skulle jeg ikke ha sovet i det hele tatt.
Ikke med tanke på denne "klompen" av en svulst som sitter i hodet mitt.
Det er frusterende og litt deprimerende å legge meg for å sove,
når jeg vet hvor vond og ubehagelig neste morgen blir.
Men det kunne ha vært mye verre,
det kan alltid være mye verre!
Og andre har det verre enn meg...
Derfor, - jeg skal nyte hver dag som er!
Jeg vil glede meg over dagen i dag!
Jeg vil blåse depresjon, angst og redsel for fremtiden bort, -
om jeg klarte!
Men jeg kan prøve på best mulig måte å roe det ned!
Og i dag blir det med å rydde!
Noen ganger vil jeg si i fra!
Det er ikke rett å tie og smile!
Jeg kjenner det er vondt, sårt og leit når folk utelater meg, fordi jeg er syk!
Det er ikke all right!
Spesielt ikke når det gjelder mennesker som står meg nær,-
eller som stod meg nær...
Hvorfor skal slike ting endres fordi jeg har fått hjernesvulst?
Det er uforståelig for meg!
Jeg har aldri "glemt" en person, fordi om den personen er blitt syk.
Det kjennes så sårt og vondt!
Men det er ikke første gang jeg har fått merke dette!
Og jeg har jo hørt fra andre, noen mennesker er bare slik.
Det er under motgang og sykdom,
en merker hvem som er virkelig venner.
Det har jeg erfart siden jeg fikk diagonosen hjernesvulst,
for snart to år siden.
Det er merkelig når noen reagerer på en slik måte, med å trekke seg vekk.
Jeg fikk de samme erfaringer når jeg for mange år siden fortalte om angsten.
Jeg har alltid ment å støtte og "være der" for andre,
når de har hatt behov for det.
Og det har jeg tenkt til å forsette med, så langt jeg klarer!
Jeg vil ikke bli en av de som skyver et medmenneske bort,
om det blir sykdom eller andre ting!
Det er da medmennesker trenges så ekstra mye!
Ofte har jeg sagt: "det er godt vi mennesker er forskjellige"!
Jeg er spå glad fordi det er slik :)
Det er blitt mørkt som natten for meg!
Derfor hvem slukket lyset?
Jeg trives ikke her i mørket.
Tristheten og nedforhetens land :(
Lyset forsvant for 3 dager siden!
Nå er det nok!
Det lyset skal på igjen.
Jeg vil ikke og skal ikke være her i tristhet og være lei meg.
Dagene blir så tunge.
Merker min kjære blir berørt av min tristhet!
Nei, det er på tide å komme meg opp av dette mørke triste.
Arbeid er en god medisin og den medisinen skal jeg bruke i dag.
Pluss humor.
Pluss å se det posititive.
Klarte det dårlig i dagene som gikk nå.
Jeg skal opp igjen!
Det er ikke sikkert jeg vil klare å komme meg helt opp igjen i dag.
Men det er den veien jeg vil jobbe meg oppover!
Det er leit når et annet menneske og hendelser som andre er årsak til,
skal få meg så langt ned i det mørke!
Men slik er livet, en har ikke kontroll på hva andre sier eller gjør.
Jeg kan kun svare for det jeg selv sier eller gjør!
Det er tåpelig, men jeg klarer ikke sette ord her på hva som har vært.
Ikke nå!
Da kommer gråten og tristheten mer kjenner jeg på.
Men kanskje jeg senere i dag har mer kontroll over meg selv,
over ordene.
Kjenner meg rett og slett litt tom for ord i denne sammenheng!
Og i dag skal jeg gjøre mest mulig positivt!
Det skal gå oppover! :)
I går hadde jeg time hos legen,
håpet det ville komme noe positivt ut av den timen!
Det ble noe positivt, blodtrykket var veldig bra :)
Har brukt 2 typer med blodtrykksmedisin.
Nå slutter jeg med det ene og har den andre kun i lav dose :)
Veldig positivt dette,
spesielt siden legene ikke har forstått hvorfor blodtrykket har vært skyhøyt.
Det har tildels vært litt ute av kontroll, samme med stoffskiftet m.m.
Det har blitt antydet, at dette kan ha en sammenheng med svulsten.
Teorien til den legen var at en svulst vil alltid påvirke og
kan påvirke kroppen mer enn det har blitt forsket på.
Det å ha en svulst i kroppen, mente legen-
vil kunne påvirke hele kroppens balanse,-
det er et "fremmedobjekt" i kroppen som ikke hører til der.
Jeg er bare fornøyd med et normalt blodtrykk nå,
om det er svulsten som er årsaken eller ikke... Det er bra nå :)
Jeg har jobbet hardt for å få det ned nå, passet ekstra godt på hva jeg har spist,- prøvd å være i mest mulig aktivitet.
Desverre er det veldig begrenset av aktiviteter som jeg kan og klarer :(
Joda, det var positivt dette hos legen i går, men ble ikke helt som jeg håpet.
Jeg hadde håp om en ny MR raskere, slik ble det ikke.
Legen vil vente noen uker til...
Det jeg kjenner på av økte smerter/press og trykksmerter i hodet -
er ikke bra!
Jeg liker IKKE å vente to måneder til!
Hva hjelper det når noen innen helsevesenet sier jeg må være obs om jeg kjenner endring og andre sier vente....
Er det rart en blir forvirra?
Hva er rett, hvem skal jeg ta på alvor her?
Det er så mye enklere om leger med flere, kan ha samme mening!
Det er ikke jeg som har utdannelsen innen medisin her.
Det er ikke jeg som skal vite hvem som sier det riktige!
Men det er jeg som må ta ansvaret, det er min kropp.
Det er mitt hodet det sitter en svulst i!
Jeg får ta et par telefoner, forhøre meg litt...
Snart skal jeg en tur ut i hagen, har lyst til å være litt ute.
Det er godt å kunne pusle i hagen, gir en god ro det :)
Syrinen står i flott blomstring nå,
det er så godt å kunne kjenne den nydelige duften av syrin!
Jeg har luktesans ennå :) Hurra!
Sola skinner og fugelene ute kvitrer!
Dette må være en flott dag?
Eller?
Joda, jeg har bestemt!
Dette er og det skal forsette
å være en flott dag!
Men jeg har ikke overskudd eller energi i det hele tatt.
Alt blir et ork!
Jeg prøver og jeg jobber
for å bruke humor og få med meg de små gleder i dagene.
I dag ble frokosten slett ikke det hyggelige måltidet som tenkt.
Har barnebarnet på besøk og vi skulle kose oss sammen. Jeg hadde så store hodesmerter og enormt kvalm,
klarte ikke å bli sittende ved frokostbordet.
Leit!
Bestefar og barnebarn måtte forsette uten meg, gikk jo bra det :)
Men jeg hadde jo ønske om å delta jeg og :)
Jeg har kjøpt sommerblomster, det er koselig å ha litt blomster utenfor.
Det ble gjort på torsdag (endelig).
Denne våren og sommeren har jeg hatt lite lyst og ork,
til å gjøre slike ting!
Det er ikke videre fornuftig, vet blomstene vil glede meg hver dag!
Men det har vært et slit å komme meg ut for å få dette kjøpt!
Nå er det altså gjort!
Min kjære var med meg og fikk oppleve en annen side av meg!
Jeg hadde ikke lyst til å kjøpe blomster, fant så lite som fristet.
Derfor ble det både hagesenter og det lokalt gartneri, før vi hadde kjøpt nok til de blomsterurner og "trau" som det skal plantes i.
Det var ikke blomstene som det var noe galt med,
rett og slett jeg som mangler energi og sliter med alt som skal gjøres ekstra!
I går kveld bestemte jeg meg for å plante blomstene.
Vi hadde vært ute å handlet mat og jeg hadde hvilt etter handleturen.
Kjente meg opplagt til å gå ut og hadde faktisk lyst til å plante blomster :)
Etter de første 10 minuttene kjente jeg hodesmertene og
presset øke i hodet. Det ble bare verre og kvalmen kom...
Jeg måtte gi meg og gå inn igjen.
Jeg fikk fylt litt jord i noen blomsterurner, det var alt.
Det ble rett og slett en skikkelig nedtur å gå inn.
Resten av kvelden var smertene og presset i hodet der.
Kvalmen og svimmelheten, kjente meg totalt utmatta!
Jeg blir så frustrert , nesten sint på meg selv!
Jeg vil gjøre flere ting, men klarer ikke alt jeg vil!
Men det blir helt feil reaksjon!
Jeg må vende blikket og tankene mot det positive igjen,
mot det som gleder!
Greit, det ble nedtur i går kveld!
I dag er det ny dag og nye muligheter!
Og jeg vil glede meg over dagen i dag!
Jeg vil glede meg over livet!
Og blomstene som skal komme på plass i jorda i dag!
Der skal de stå og spre glede resten av sommeren :)
Jeg kjenner meg "skjelvende av angst og uro"!
Det var ingen god følelse fra jeg stod opp i går,
en forsettelse fra i går.
Hadde håpet og ønsket det skulle ha vært litt roligere i dag.
Dagen er ennå morgen,
håper og jobber for å få det roligere.
Det er mange sanger om de nære følelser på godt og vondt.
Bjørne Eidsvåg er en av mange sangere som har flere slike sanger.
Han setter ofte ord på følelsene som ikke er av det gode slaget i sine sanger.
Han setter ord på det mange tenker og ikke sier høyt.
Det er sanger som både trøster og oppmuntrer.
Jeg er full av slike følelser nå, forstår ikke hvorfor det er slik nå.
Jeg har lyst til å løpe rundt og hoppe,
lyst til å rope høyt eller noe som kan få uroen vekk!
Det er neppe disse tingene som fjerne uro og angst.
Grunnen til det er bedre å tenke etter....
Men jeg finner ingen grunn!
Det har vært mange dager og netter med mye uro og angst i det siste.
Kanskje det har en sammenheng med økte plager og
kanskje en økt redsel for endringer av svulsten?
Jeg skulle gjerne ha hvist hva som skjer i hodet mitt.
Har svulsten endret seg noe, har den vokst?
Er det helt sikkert den er godartet?
Mange spørsmål og få svar...
Neste uke er det legetime,
tror det blir bra med en time nå.
Det er mange spørsmål og mye jeg uroer meg for.
Ja, det er noe dritt å ha hjernesvulst!
Men det er så lite og
ingenting jeg selv kan gjøre med det!
Jeg må gripe dagen slik den er og blir!
Gjøre det beste ut av den.
Finne det som gir meg glede :)
Det å starte hver en ny morgen,
med hodesmerter og den irriterende kvalmen.
Slitsomt og jeg er sliten!
Jeg skulle ønske jeg kunne stå opp,
litt mer uthvilt og opplagt!
Det tar tid før jeg klarer å komme i gang,
det å spise frokost er lite fristende.
Men det blir ikke bedre uten mat.
Da er det bare til å spise....
Lenge var det lege/kirurg som mente hodesmertene ikke komme av hjernesvulsten.
Men desverre gjør den det!
Og hodesmerter og kvalmen har blitt mer den seinere tida.
Det kan da ikke være noe positivt tegn?
Det er ikke noe positivt tegn!
Formen er ikke god om dagene,
men jeg vil ikke sette meg ned å syntes synd på meg selv.
Det hjelper absolutt ikke!
Nettene er lange, med mye våken.
Angsten og redselen er ikke lett å styre på nattestid.
Jeg kjenner på redselen for hvordan dagen i morgen bli,
hvordan ser min fremtid ut?
Nei, jeg må ta dag for dag.
Det har ingen hensikt å tenke alle dager fremover.
Jeg skal ut i hagen nå, det gir glede å stelle litt der :)
Blomstene og hagen gir meg glede!
Solen skinner og det er vindstille.
Hva mer kan jeg da ønske?
Jeg vil gripe dagen og glede meg over den!
Jeg vet ikke hva dagen bringer,
men jeg vet jeg lever her og nå!
Jeg vil ta vare på dagen!
Jeg vil leve hvert minutt, hver time!
Ja, leve altså-
ikke bare gå gjennom dagen med å være her...
Jeg gleder meg over blomstene ute,
gledes av blomsterduft,
lukten av nyslått gress,
fuglene som synger.
Det er så mange gleder daglig, om jeg bare ser dem.
Det er ikke like enkelt,
noen dager er det som et mørkt slør hindrer meg i å se gledene!
Men jeg er her og nå!
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer,
jeg vet ikke hva eller hvordan det er om en måned eller et år!
Jeg vet ikke om neste time, morgendagen.
Ingen vet hva som kommer, hva fremtiden bringer.
Det har blitt så klart for meg, det er her og nå som teller!
Jeg kjenner på økende smerter i hodet, økende trykk/press der.
Kjenner jeg ikke klarer på langt nær av hva jeg har lyst til.
Men jeg gleder meg over det jeg klarer :)
Dagen i dag er en gave :)
Men jeg kan ikke glemme redselen og frykten helt bort, den er her.
Den får ikke lov til å ta dagen min!
Jeg må bare godta, den har blitt en del av meg, av dagene mine.
Derfor er det så viktig å leve her og nå.
Kjenne på små og store gleder!
Ta hver lille opplevelse og hendelse som en gave :)
Ta vare på hver en minste glede!
Jeg har "klump i magen" og
lurer på hvorfor noen er som de er...
Og er glad fordi vi mennesker er ulike!
Våre naboer Solveig og Karl gjennom mange år,
flyttet i leilighet tilpasset eldre og syke på nyåret.
Glade var vi på deres vegne,
selv om det var tungt å miste
så gode naboer som de har vært.
Heldigvis har det vært igjensidig.
Selv om det har vært en aldersforskjell på 40-50 år mellom oss,
har vi hatt et særdeles godt naboforhold.
Vi har passet hverandres hus i ferier og slikt tidligere.
Gått på besøk til hverandre ofte.
I seinere år når våre naboer ble eldre og skrøpelige,
ble det naturlig for oss å stille opp og hjelpe
med det de trengte hjelp til.
Vi hadde mer enn nok selv å gjøre, både med hus og hage.
Mann min arbeidet og vårt barnebarn trengte oss mye.
Og andre familienmedlemmer av oss behøvde noe hjelp og støtte.
Pluss mine egne sykdommer.
5 voksne barn som er på min alder eller eldre enn meg har vår naboer,
alle gift og friske.
Mange voksne barnebarn, ca 15 boende i nærheten.
Våre gode naboer fikk hjelp av dem til å handle en gang i uka det siste året de bodde her.
Og litt med husarbeid eller lign om det var noe spesiellt.
Hjemmehjelp og hjemmersykepleier hadde våre naboer,
det var de som tok det aller meste.
Hagen var våre Solveig og Karl svært glad i,
men klarte ikke å gjøre noen selv etter hvert.
Og de voksne barn og barnebarn hadde ikke tid
eller kanskje rettere sagt gadd ikke, - de gjorde nok mente de.
Vi bodde jo ved siden av, var da naturlig at vi klipte plen
og holdt det ok der,- mente familien til våre naboer.
Og så vi gjorde, vi ville glede våre naboer.
Og de ble like glade for hver gang vi hjalp med hage eller andre ting.
Når våre naboer flyttet, snudde de voksne barn tvert om!
Nå var vi plutselig ikke noe annet enn luft!
Vi skulle tydeligvis ikke bry oss og det gjorde vi ikke.
Vi var kun interessert i at Solveig og Karl hadde det bra på nytt bosted.
Datteren Signe som tror hun er noe veldig viktig,
ble slik etter hun fikk jobb på kontoret hos ordføreren i Bergen.
Signe var svært så kvass i svaret når jeg spurte om alt var bra med våre naboer på nyåret.
Da var de blitt flyttet på sykehjemmet, uten at vi fikk høre noe.
Vi ble engstelige for Solveig og Karl,
når lyset stod på døgnet rundt og vi ikke oppnådde kontakt.
Tidligere ringte Signe meg for å få meg til å gå over til foreldrene,
om det var telefonen der hun ikke fikk svar på eller
om det var ting som trengtes hjelp til.
Da var jeg/vi greie å ha....
På telefon på nyåret fikk jeg klar beskjed om å ikke bry meg!
Folk snur brått.
Jeg ble ganske sjokkert og lei meg.
Etter hvert som månedene har gått, er det naturlig å selge et tomt hus.
Og nå har sønnen Kåre behandlet oss som luft.
Nå er huset tydeligvis ryddet og vasket ned.
Blir vel lagt ut til salg i neste uke.
I dag var sønn Kåre på inspeksjon fortalte en annen nabo oss.
Vi har valgt å la være å se så mye den veien,
selv om huset ligger veldig nært.
Det er tydeligvis galt av oss å se den veien, om de er her.
Da fyker dører og vinduer igjen med et smell.
Ikke er jeg interessert i hva de gjør eller snakker om,
vet ikke hva de tror.
Tror de kanskje vi lytter og spionerer på dem :)
Nei, langt i fra.
Ikke har vi noen som helst interesse av det og
ikke hadde jeg orket å bruke krefter på det!
Men "den gode" Kåre var flott i dag,
en hauv med hageavfall som de hadde liggende i hagen der.
Det var hageavfall etter busker som var klipt ned i den hagen,
det kastet Kåre over til vår plen!!!
Er det mulig!
Skal sikkert se bra ut der borte,
blir vel folk fra eiendomsfirma og visning etter hvert den kommende uke.
Men å bare hive det over til oss?
Den var drøy!
Skulle ønske jeg hadde hatt ork og krefter til å gjøre noe med det.
Hiv det tilbake sa dattera mi :)
Jeg orker ikke bråk, ellers var jo det en artig tanke :)
Joda, må prøve å ta alt med humor:)
Når mine foreldre ble eldre og flyttet, ble faktisk tre ganger etterhvert,-
vi gav hver gang info til de nærmeste naboer om hva som skulle skje.
At vi skulle rydde og selge,- og også når det skulle legges ut til salg.
Den eneste grunnen til at vi her i nabolaget forstår det,
er en stor container har stått utenfor å blitt fullere og fullere av møbler og ting...
Og at de voksne barn og barnebarn har vært her daglig!
Tenk om de hadde vært litt oftere her, mens våre naboer bodde her.
Da var det kun snartur innom for å levere varer eller kanskje de ble en havtimes tid.
Det var hver fredag, sjeldent det var noen av den store familien innom ellers.
Ellers er terrassen på det nabohuset kun 3 meter fra vår tomt,
mente det var 4 meter det skulle ha vært.
Burde ha tatt fatt i det også, men jeg merker jeg er syk.
Jeg har ikke krefter til ting...
Og alt som har skjedd de siste månedene i forhold til de voksne barna der
og måten de har behandlet oss på!
Det har vært så mye, mye mer enn de små drypp jeg har skrevet her.
Det har også tappet meg for ennå mer krefter.
Blir godt å bli ferdige med slike barn som Kåre og Signe,
når huset blir solgt!
Men Solveig og Karl var gode naboer,
som jeg savner og forsatt er glad i!
Hvordan kan så gode, snille og fine mennesker,
få slike drittsekker til barn som f.eks Signe og Kåre...
Jeg skulle gjerne ha reist bort på ferie eller lignende,
før denne ryddinga i nabohuset startet og
før vi har fikk "all dritt "fra dem...
Desverre hviste vi ikke om dette, vanskelig da....
Jeg er trist og det er ikke noe ok dager...
Sliten!
Sliten av å ha vondt,
sliten av å være syk.
Sliten av all usikkerhet og utrygghet!
Når jeg blir så totalt sliten som nå,
blir jeg trist og nedfor.
Deprimert kanskje...
Samtidig orker jeg ikke å ta kontakt,
be om hjelp for å få det bedre.
Vil ikke være til bry?
Eller jeg orker rett og slett ikke å ta kontakt.
Jeg har hatt to legetimer, har avlyst begge.
Jeg har rett og slett ikke hatt krefter til å gå,- til å gjennomføre dem.
Burde ha tatt dem...
Jeg går å kjenner på ting som har endret seg og som har forverret seg.
Det er jo lite fornuftig å droppe legetimer da...
Men det ble slik....
I dag skal jeg prøve å pusle litt ute i hagen.
Blomster og hage pleier å gi meg glede...
Satser på en bedring ved å være litt ute.
Tulipanene må klippes, det har vært mye vind og tulipanene har fått juling.
Blir nok bedre, både hodesmerter og smerter ellers....
Jeg vil ikke gi meg for smertene,
vil være som en trassig unge,- overse smertene,- jeg skal klare!
Ut i hagen nå!
Glemme svulsten i hodet,
glemme alt som kjennes altfor jævlig ut ++++++
Være positiv og glemme ..... :)
