I dag er det jubileum for
for mann min og meg
Ikke rundt tall
Hvert år markerer vi litt
I år er det ennå viktigere
for meg- for oss begge
Om et år
Det et så usikkert
Mye har skjedd siste to-tre årene - store endringer har skjedd
Siste året, siste måneder og uker har mann min blitt som en annen
Kjenner meg redd - det er som jeg mister han litt etter litt
Han er her - men er her mindre allikevel
Om få dager skal vi til time hos legen sammen
Blir ikke noe svar å få den dagen
Håper det kan bli veien til svar etter hvert
Jeg kjenner meg redd og engstelig
Tror det skal bli bra med et svar
Det er bedre å vite enn ikke vite - vil jeg tro...
Jeg har ikke tro på å få mann min tilbake slik han har vært...
Men jeg håper og ønsker han ikke vil forsvinne...
Ser og kjenner igjen mange tegn og symptomer på demens...
Håper det ikke er slik
Tar en dag om gangen - dag for dag
Det som måtte komme, vil komme
Vi skal klare det
Jeg må klare det
Redselen og engstelsen vil være med meg til vi får svar
Kanskje blir det en positiv overraskelse
Eller det kan bli en grunn for forsatt engstelse
Sykepleier minnet på i dag om ikke glemme meg selv og
egen sykdom/helse
Det er lett å sette meg selv tilside og lite fornuftig
Vil ha dagens påminnelse med meg i dagene fremover
Trolig en fornuftig tanke å ha med
Jeg har det tøft og vanskelig
Nå skal jeg prøve å få sove, viktig med søvn og hvile
Og så er alt lettere med en ny dag- vil jeg gjere tro :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar