Det er som vi er ekstra trygge i dette hvite som har pakket oss inn.
Jeg har alltid hatt en slik følelse når tåken ligger tykk.
Allerede som barn, føltes det så trygt og godt.
Vet ikke hvorfor....
Det tok ikke noen av de vonde og vanskelige tingene bort da...
Min mor var som hun ofte pleide, jeg hviste aldri hvordan humør hun var i.
Det var skremmende å være barn og aldri vite hva som ventet meg hjemme
når jeg kom fra skolen.
Hun kunne være sint for ingenting.
Andre dager snill og blid.
Plutselig kunne det snu tvert om og hun bare slo..... Og det som verre var..
Og så er det alle dager og kvelder, hun sa klart i fra at hun skulle ta livet litt.
Hun skulle gå til sjøen for å drukne seg, dette var spesiellt om
høsten og vinteren.
Sommerhalvåret var det piller hun skulle drepe seg med.
Og ja, hun gjorde forsøk på dette,- men hun lykkes aldri.
Kanskje hun ikke ville lykkes, bare skremme!
Når mor fikk slik utbrudd og skulle ta livet sitt,
med meg som barn alene med henne,- det skremte meg enormt.
Jeg gråt og tryglet henne om å la være, lovet å være snill og gjøre alt hun ville...
Da skjedde det ingenting og jeg gjorde alt jeg ble bedt om.
Jeg gjorde så godt jeg kunne det jeg ble bedt om, etter alderen jeg var på...
Det meste av husarbeid og slikt var det jeg som måtte gjøre,
mens min far var på arbeid. Mor truet med å ta livet sitt, om jeg sa noe til far. Selvfølgelig turte jeg det ikke da.
Når far var hjemme, ville mor mest gå ut for å ta livet sitt. Og hun gikk og
far etter henne, det var alltid skremmende!
Ville far komme hjem alene eller kom de begge?
Det kunne gå lang tid før noen kom, eller det kanskje bare kjentes ut som veldig lang tid....
Barndommmen var full av så mange vonde ting og hendelser,
mye mere enn dette...
Nå er alt dette fortid og jeg lever mitt liv.
Men forsatt kjenner jeg på tåken, som en god ting.
Det føles som "å være pakket inn i vatt" ....
Det gir hvile, en god og trygg følelse...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar