Det er ikke daglig at jeg ligger i armene på Magne
og bare gråter som det aldri skulle stoppe...
Og i all gråten kommer det en del av det mørkeste og mest triste i meg fram.
Det som jeg vanligvis ikke klarer å ta frem, men dytter langt, langt vekk....
Kanskje var det noe av redselen og angsten som jeg kjenner på innerst inne...
Jeg satte ord på noen tanker og følelser i dag, som jeg kanskje ikke har gjort...
I hvertfall ikke på lang, lang tid....
Både redsel og angst ved tanken på alt som er - det å leve
og tanken om å dø.....
Jeg vet jeg vil klare å leve, jeg har ønske om å leve!
Det er så tungt og vondt å leve!
Vet ikke hvordan, men vet jeg må klare!!!
Det var tungt å stå opp i dag, kjente meg så dønn sliten...
Både psykisk og fysisk.
Det var helsvart for meg psykisk.
Har nok gjort litt mere enn jeg burde de siste dagene.
Selv om jeg ikke er operert med åpen kirurgi,
så har det allikevel vært en stor påkjenning psykisk og fysisk.
Jeg er lite flink til å ta hensyn til "min store bagasje"...
Det har vært mange,
altfor mange hendelser, opplevelser og ting som har skjedd i livet mitt.
Har fått høre fra "for-stå-seg-påere", at de mener det er et under at jeg lever...
Og kanskje er det et under, eller flaks eller ett eller annet......
Jeg er blitt altfor flink til "å sette på meg masker" å gå videre...
Selv om jeg de siste årene klarer å lette litt på masker...
Klarer å vise litt mere følelser, klarer å kjenne på litt mere følelser...
Men det er så mange ting å bearbeide,
så mange ting jeg må klare å bli ferdig med!
I dag i armene til Magne kom det litt frem,
tanker som har ligget å blitt større og vondere den siste tiden...
Redselen og angsten for det å ha hjernesvulst fikk jeg satt litt ord på.
Og hvor skremmende det er å høre andre si de er redd for meg...
Redd for hjernesvulsten og hvordan dette vil gå...
Jeg har ikke klart og turt å tenke og å kjenne på dette...
Har holdt sykdommen på avstand,
akkurat som om det gjelder en jeg kjenner og ikke meg selv!
Det var mange tanker og følelser som kom frem i løpet av formiddagen,
mens tårene rant..
Det var om å klare å bo i huset vårt...
Redselen for Magne, hvorfor glemmer han så mye og så mange "rare ting"?
Redd for at dette skal være en begynnende demens....
Ensomheten er vond...
Sliten av å være sliten,
sliten av å ha vondt, å ha smerter,
sliten av å være syk,
sliten av å slite med det psykiske...
Sliten av å være meg!
Kanskje var det bra å ha en helsvart dag, med mange tårer og ord!
Det har gått litt bedre utover dagen...
Vi har vært sammen, med mange klemmer og små ord....
Jeg vil tro på en bedre dag i morgen og at det finnes lys når det er som mørkest!
Blir sagt "at det alltid er lys i tunnelen"- er sant det,
så sant tunnelen er ferdig da :) Men det er noe helt annet.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar