Det er ikke rett å tie og smile!
Jeg kjenner det er vondt, sårt og leit når folk utelater meg, fordi jeg er syk!
Det er ikke all right!
Spesielt ikke når det gjelder mennesker som står meg nær,-
eller som stod meg nær...
Hvorfor skal slike ting endres fordi jeg har fått hjernesvulst?
Det er uforståelig for meg!
Jeg har aldri "glemt" en person, fordi om den personen er blitt syk.
Det kjennes så sårt og vondt!
Men det er ikke første gang jeg har fått merke dette!
Og jeg har jo hørt fra andre, noen mennesker er bare slik.
Det er under motgang og sykdom,
en merker hvem som er virkelig venner.
Det har jeg erfart siden jeg fikk diagonosen hjernesvulst,
for snart to år siden.
Det er merkelig når noen reagerer på en slik måte, med å trekke seg vekk.
Jeg fikk de samme erfaringer når jeg for mange år siden fortalte om angsten.
Jeg har alltid ment å støtte og "være der" for andre,
når de har hatt behov for det.
Og det har jeg tenkt til å forsette med, så langt jeg klarer!
Jeg vil ikke bli en av de som skyver et medmenneske bort,
om det blir sykdom eller andre ting!
Det er da medmennesker trenges så ekstra mye!
Ofte har jeg sagt: "det er godt vi mennesker er forskjellige"!
Jeg er spå glad fordi det er slik :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar