Kjenner på sorgen,
på savnet
Det er uvirkelig,
jeg klarer ikke å ta det innover meg.
Noen kommer og noen går,
det er en del av livet.
Det var så naturlig,
men det var før...
Et nytt lite familiemedlem så dagens lys og far sitt lys slukket kort tid etterpå. Slukket er rette ordet,
det ene minutt var han her og neste borte...
Uten noen forvarsel...
Det kom så brått, "som noen slukket en lysbryter",
ble det sagt i minnetale.
Far som jeg alltid har hatt et nært og godt forhold til.
Han som var det trygge og stødige i barndom og oppvekst,
Han som forsatt støttet meg etter jeg ble voksen og angstproblemer kom...
Mange snudde seg fra meg, inkludert flere i familien. Også mor...
Far ble der, han forstod så mye mer enn jeg ante...
Og han døde, så brått, så plutselig bare borte...
En del av livet, sa jeg.
Løftet hodet, satte maskene på og gikk videre...
Flere nære i familien min "gikk" i løpet av noen små få år...
Det var en del av livet!
Sorg klarte jeg ikke å kjenne på, hverken når far døde eller seinere...
Det ble for "farlig" med så voldsomme følelser der og da...
Deretter gikk livet og mye skjedde.
Jeg kunne ikke sørge, det var ikke krefter, tid eller rom for det.
Helt til nå...
Til bror min døde, han som var den sterke, som en bjørn fleipet vi med :)
Jeg kjenner sorgen så bunnløs svart, savnet...
For meg var det urimelig, jeg ville så gjerne ha mer tid med bror.
Drøye ti minutter pratet jeg med han på telefonen,to måneder før han døde...
Ville så gjerne ha pratet mer...
Vet han var redd for meg, vet han var redd for at jeg skulle dø fra han.
Han var redd for hjernesvulsten, at den skulle drepe meg...
Det var han som døde...
"Vi sees snart igjen" var de siste ordene jeg sa til han.
Men jeg kjente inni meg, det var ikke slik...
Jeg vil gjerne gråte, la savnet og sorgen komme frem...
Drukne alle de vonde følelser i et hav av tårer.
En dag vil det bli mulig, men ikke ennå...
Jeg må være sterk, sterk for mannen min som ikke er den sterke lenger.
Kjenner meg ikke sterk...
Hvordan klare alt som er, alt som ligger fremfor...
All angst, redsel, fortvielse,frustasjon, usikkerhet...
Og langt, langt inne i meg ligger det sinne...
Jeg kan ikke klare å ha sinne...
Hvorfor sint, det er bedre å smile og være "glad".
Jeg vet ikke om jeg klarer alt sammen, det er som en tung, tung sekk å bære... Tyngre enn jeg klarer...
Vi mennesker klarer så mye mer enn det vi tror:)
Det er en del av livet, en del av å være menneske.
Jeg tar maskene på, tar smilet og latteren frem og går videre :)
Det blir helt sikkert en dag i morgen også!
Det vil jeg tro :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar