Naturen gir meg ro, gir meg stillhet...
Stillhet på min måte!
Stille har jeg det aldri med Tinnitus,
det suser og piper hele tide...
Ute i naturen er det roen jeg kjenner,
da blir lyder på ørene mer "borte"...
Angst, redsel og smerte!
Da er det godt å være ute å gå blandt stein og trær.
Mange år tilbake,
hadde jeg mye psykisk smerte i meg.
Bodde like ved siden av en skog i en periode,
med store tykke furutrær.
Jeg fikk ut en del av min smerte, med å slå løs på trærne.
Det gjorde godt da, men stakkars trær.
Vel, de var store og tålte mye mer enn meg og min frustasjon.
Det er godt å gjøre noe aktivt,
med frustasjon, sinne, uro og psykisk smerte.
Det å bruke kroppen - gjøre noe, har jeg stor tro på.
De første ukene etter jeg fikk diagonosen hjernesvulst,
var jeg i hagen å jobbet fra morgen til kveld.
Bestemte meg for å lage ny plen!
Jobbet med å fjerne gammel plen, ugrass og stein.
Det jeg ikke forstod da, eller ikke ville forstå....
Jeg gjorde meg bare selv verre og mer vondt,
når jeg gikk der og jobbet fremoverbøyd.
Det gikk så tårene spratt og jeg gikk i bakken mer enn en gang.
Var så svimmel, kvalm og elendig,
men jeg skulle få det ferdig til å så ny-plen!
Vel, jeg klarte ikke det da.
Det var høst og snøen kom....
Da var det snøen som skulle måkes!
Nåde den som ville prøve å ta den jobben fra meg!
Jeg syntes det er kjekt å bruke kroppen, bli sliten og måke snø er koselig.
Så jeg var ute å måkte og måkte,- 3-4 ganger.
En morgen var det kommet MYE snø og jeg ut for å måke!
Snøen var tung og det var nok mer enn jeg trodde.
Og mye tyngre enn jeg trodde.
Det var ikke lenge jeg måkte den dagen,
før jeg fikk voldsomme hodesmerter og trykk i hodet.
Kjente jeg ble svimmel, frøys og var varm og resten er borte...
Kom til meg selv, kald og våt i snøen....
Klarte og orket ikke å reise meg med det samme...
Merket det var kommet mer snø, det snødde husker jeg...
Jeg hadde fått et tynt hvitt teppe over meg.
Det kom noen tanker, om å bli der...
Kanskje det ble slutt da...
Men fornuften kom og tok meg :)
Jeg kom meg opp og inn etter en stund og
var lettet og glad fordi min kjære ikke var hjemme den dagen.
Orket ikke hans redsel for meg, hans oppgitthet og frustasjon...
Jeg hadde mer enn nok meg egen redsel og angst.
Jeg var sint på meg selv, fordi jeg ikke klarte det jeg ville!
Sint på meg selv,
fordi jeg ikke kunne bruke fornuft å ta hensyn til meg selv.
Hensyn til sykdommen, til hjernesvulsten som ikke forsvant av seg selv.
Og jeg var sint og lei meg, fordi jeg hadde fått hjernesvulst.
Forsatt er det perioder og tider hvor både sinne, tristhet og frustasjon over situasjonen bobler over...
Og forsatt er det vanskelig å ta hensyn til egen sykdom!
Men jeg tar meg ikke så hardt ut som den gangen.
Og jeg jobber med å bli flinkere til å lytte til kroppen og til fornuften!
Jeg blir litt og litt flinkere til å ta hensyn til meg selv :)
Da er jeg på rett vei :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar