Det å ikke vite, gjør meg usikker.
Gjør meg engstelig og
en smule irritert og frustrert!
Du bare går her...
Det vil si, -
du bare sitter her-
sier lite-
ser tv-
legger kabal på data-
sover på formiddag, ettermiddag,
kveld i stolen din.
Sier du er nedfor i den ene timen og neste timen er alt bra. Men du sitter her...
Snart to uker siden du kom hjem fra ferien din.
Jeg trodde du skulle komme opplagt og blid hjem.
Du savnet meg sa du, du lengtet hjem.
Er det da rart jeg er overrasket over hvordan du er nå.
Hvordan du har det.
Det er vondt og leit når du har det vondt.
Når du er nedfor og trist.
du er bare lei deg...
Føler du ikke er noe på en måte...
Føler du ikke får til det du vil...
Det ble vel ikke helt den store ferien,
som du hadde ønsket det skulle bli...
Dine voksne barn og familiene der,
"så deg" kanskje ikke nok...
Hos yngstemann med familie,
gikk det bra etter hvert...
Der trivdes du.
Og med fin kontakt med velslejenta du er bestfar til.
Det ble anderledes når du reiste videre til eldste barnet ditt med familie.
Der ble du ikke sett så mye.
En travel og aktiv familie, mange barn og hunder om hverandre...
Barn og voksne med mange fritidssysler,
full fart hele tiden.
Eldstebarnet ditt var ikke mye hjemme de dagene du var der,
det var selvfølgelig jobb,-
men det var også trening og andre sysler som skulle væres med på.
Ble lite tid til å prate og være sammen.
Jeg forstår du er skuffa, min kjære.
Men vi har vært der tidligere på besøk og blitt sittende alene.
Og det når vi har vært innom på besøk noen få kveldstimer.
Bor på hver sin kant av landet,
burde det ikke da prioriteres litt når far kommer på besøk?
Yngstebarnet ditt og familien der gjør det,
men ikke eldste og dens familie...
Det er ikke mulig å endre på dette,
eldstebarnet er voksen og har egen familie.
Selvopptatthet er en farlig ting.
Desverre ser det ut for, at det er noe som bare øker der...
Det burde ha vært naturlig å ta hensyn til far som kommer på besøk!
Det skjer to ganger i året med 3-4 dagers besøk av far.
Nei, det nytter ikke å forandre på en som er voksen.
Det er kun en ting å gjøre!
Å legge skuffelsen og frustasjonen over sitt voksne barn bak seg.
Gå videre og gled deg over de som er tilstede!
Gled deg over de som viser gleden av ditt besøk :)
I morgen, sier du - da er alt bra...
Jeg ønsker og håper...
Nedforhet og tristhet er smittsomt - det kan kjennes slik ut!
Jeg forsøker å holde meg selv oppe, ikke la meg påvirke av din tristhet.
Men jeg merker det,-
jeg blir trist og nedfor sammen med deg!
Det er viktig for meg å ha rutiner nå,
det er viktig for meg å kjenne meg trygg.
Jeg har blitt mer syk, det må jeg holde skjult for deg nå.
Om du hadde fått vite det nå,
da hadde du falt ennå lengere ned.
Vi skal klare dette og jeg skulle ønske vi kunne klare det sammen!
Jeg vil tro på dagen i morgen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar