Hverdagen har startet for fullt her igjen,
på godt og mindre godt...
Kunne ha skrevet på godt og vondt,
men jeg skal jo være positiv!
Mine fine dager er alene her er over for denne gang.
Det har vært gode dager som jeg har kunnet gjøre det jeg har hatt lyst til (nesten...).
Godt har det vært!
Hverdagen er tilbake,
med min kjære som deprimert, lei, klager over hvor ille alt er for han m.m.
Men derfra og til å gjøre noe med situasjonen, er det tydeligvis en lang vei!
Joda, jeg vet.
Det er ikke alltid så enkelt.
Men når han føler ting blir så vanskjelig på grunn av egen dårlige hulkommelse og vanskelig å være hos egne barn med familier til og med, da er det kanskje på høy tid å gripe fatt i tingene?
Han kom deppa hjem og kanskje er det der roten til det vonde ligger?
Deperesjon og angst kan gi problemer med både dårlig hukommelse og konsentrasjon.
Men han vil jo ikke til lege, han vil ikke noe som helst i denne forbindelse.
Og jeg blir på nytt engstelig og redd for han.
På nytt merker jeg slitenheten kommer snikende innover i forhold til dette.
Jeg er så glad i han, uendelig glad i han...
Men om jeg skal klare meg med hodet over vannet,
så må han ta noen tak for seg selv og egen helse!
Vet ikke hvor lenge jeg klarer det ellers...
Som en innen helsevsenet sa til meg, jeg har mer enn nok for egen del!
Jeg vil jo så gjerne klare det!
Det er mann min jeg er glad i!
Men jeg skal også klare å takle egen sykdom!
Alt suger krefter ut av meg...
Ta en dag av gangen, det er nok det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar